Tallene for melkeintoleranse er mye høyere enn noen tror
Tallene for melkeintoleranse er mye høyere enn noen tror. Blant dem med innvandrerbakgrunn er det mesteparten som ikke tåler kumelk. Her er mitt andre debattinnlegg i melkedebatten, publisert i papirutgaven av Nordlys under overskriften norsk melkepropaganda.
Kaja Helland-Kigen som er ansatt i Opplysningskontoret for meieriprodukter melk.no påpeker i Nordlys, nettartikkel fra 12/5, at melk.no er eid av tre norske melkeprodusenter og ikke bare en. Dette betyr likevel ikke at informasjon vi får fra melk.no er nøytral eller objektiv, ei heller at kontorets viktigste formål er å fremme folkehelse. Opplysningen er betalt av næringen, og det stilles ingen krav til nøytralitet eller objektivitet når det gjelder informasjon om hvordan meieriprodukter påvirker helse. Hovedformålet til alle næringer er å selge sine produkter.
Les også mitt første innlegg på nordnorsk debatt
Helseulemper ved (for mye) melk
Jeg husker ikke Opplysningskontoret opplyse oss om at meieriprodukter, både magre og fete, kan øke risiko for utvikling av prostatakreft (1,2), samt at melk er assosiert med kreft i testikler - kreftformen Norge og Danmark, noen av verdens mest melkedrikkende land, topper verdensstatistikken for. Husker vi Opplysningskontorets ansatte fortelle oss at melk reduserer opptaket av jern? Jernmangel er vanlig blant norske barn.
Variert kosthold uten kumelk
Jeg har heller ikke hørt at ansatte i Opplysningskontoret oppfordrer til å drikke soyamelk, havremelk eller mandelmelk i tillegg til kumelk - for å ha et mer variert og derfor sunnere kosthold. Kan man virkelig kalle kosthold uten melk for "en streng diett"?
Kunstige tall
Hvorfor velger Opplysningskontoret å forholde seg til tallet på 2 -3 % når det gjelder melkesukkerintoleranse (laktoseintoleranse)? Tallet kommer ikke fra primærkilder men fra Norges astma- og allergiforbund, NAAF. Leter man gjennom medisinsk nettbibliotek finner man flere vitenskapelige artikler der tallet for dem som ikke tåler melkesukker i nordisk befolkning er mye høyere enn 2 %.
I NAAF sin nettartikkel om laktoseintoleranse brukes melkeprodusenten Tine som kilde. I en av de andre kildene NAAF bruker her, en artikkel fra 2008 (3) - som er den nyeste av kildene, står det at de hvite voksne nordeuropeere, nordamerikanere og australiere har forekomstet av melkesukkerintoleranse på fra 5 % i britisk population til 17 % i Finnland og Nord Frankrike. Hvor kommer tallet 2 - 3 % fra vet jeg ikke. Hvorfor velger opplysningskontoret å kun forholde seg til det laveste tallet og kun for primær laktoseintoleranse? For dem som har plager av melkesukker spiller det liten rolle om laktoseintoleranse er primær eller sekundær. Tallet på dem som ikke tåler protein fra kumelk er ifølge NAAF 2 - 5 % - også høyere enn det Helland-Kigen oppgir.
(Anbefaler ellers en artikkel fra Forskning og Framsteg om svensk melkepropaganda http://fof.se/tidning/2006/3/den-svenska-mjolkpropagandan)
Kilder:
1. Dagfinn Aune, Deborah A Navarro Rosenblatt, Doris SM Chan, Ana Rita Vieira, Rui Vieira, Darren C Greenwood, Lars J Vatten, and Teresa Norat: Dairy products, calcium, and prostate cancer risk: a systematic review and meta-analysis of cohort studies. First published November 19, 2014, doi: 10.3945/jcn.113.067157 http://ajcn.nutrition.org/content/early/2014/11/18/ajcn.113.067157.full.pdf+html
2. «Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer», Nasjonalt råd for ernæring, 2011, http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/kostrad-for-a-fremme-folkehelsen-og-forebygge-kroniske-sykdommer/Publikasjoner/kostrad-for-a-fremme-folkehelsen-2011.pdf
3. Lomer MCE, Parkes GC and Sanderson JD. Alimen Pharmacol Ther 2008; 27: 93-103.